Hjernen din er bygd for andre — derfor må du minne den på deg selv

Du kjenner stemningen i rommet før noen har sagt et ord.

Du merker at tenåringen din er lei seg, selv om hun sier «det går fint». Du hører på pusten til mannen din i andre enden av sofaen at noe tynger ham. Du fanger opp den minste forandringen i ansiktet til en venninne over kaffekoppen. Og hele tiden, helt automatisk, bærer du familiens følelsesvær i din egen kropp.

Det er ikke innbilning, og det er ikke fordi du er «for følsom». Det er måten den relasjonelle hjernen din er koblet på. Og når du først forstår hvordan den virker, forstår du også hvorfor det er så lett å bli borte for deg selv — og hva du kan gjøre med det.

Broen mellom de to hjernehalvdelene

Vi snakker ofte om hjernen i to deler: en venstre side som er mer logisk, analytisk og språklig, og en høyre side som er mer intuitiv, emosjonell og helhetlig. Mellom dem ligger en bro — en tett kabel av nervetråder som lar de to sidene snakke sammen.

Noe forskning antyder at denne forbindelsen er ekstra aktiv hos mange kvinner. Jeg skal være ærlig på at akkurat dette fortsatt diskuteres blant forskere, så vi gjør det ikke til en bombesikker sannhet. Men som bilde på noe svært mange av oss kjenner igjen, treffer det: vi vever sammen tanke og følelse hele tiden. Vi leser ikke bare hva som blir sagt, men hvordan. Vi sanser sammenhenger, stemninger og behov nesten i samme øyeblikk som vi tenker. Det er denne sammenkoblingen som ligger under empati, intuisjon og følelsen av tilhørighet.

Empati er ikke det samme som sympati

Det er én forskjell her jeg synes er verdt å stoppe ved, for den sier mye om hva slags omsorg vi gir — og hvor mye den koster oss:

Sympati er å føle for noen. Du ser den andre utenfra, synes synd på dem, ønsker dem vel — men blir stående på din egen side av glasset.

Empati er å føle med noen. Du går inn i det sammen med dem og kjenner litt av det de kjenner. Du møter dem der de er.

Empati krever akkurat den broen mellom fornuft og følelse. Du må forstå og kjenne samtidig. Det er en av de vakreste egenskapene et menneske kan ha, og grunnen til at folk faller til ro i nærheten av deg — du møter dem på ordentlig. Men legg merke til hva empati faktisk innebærer: du tar litt av den andres tilstand inn i din egen kropp. Gjør du det mange ganger om dagen, for mange mennesker, blir det mye å bære. Selv om ingen ser det.

Den emosjonelle lasten ingen ser

Vi har begynt å snakke om mental last: det usynlige arbeidet med å huske bursdager, holde rede på klesstørrelser, planlegge middager, ha oversikt over hele familiens liv. Men det finnes en last til, som det snakkes mindre om — den emosjonelle. Jobben med å kjenne etter hvordan alle har det, fange opp når noen synker, og justere stemningen hjemme før det smeller.

Den lasten dukker ikke opp på noen huskeliste. Men den tapper energi, akkurat som tungt fysisk arbeid gjør. Og fordi den relasjonelle hjernen din er så god til nettopp dette, er det som regel du som ender opp med å bære den — uten at noen bestemte det, og uten at du selv valgte det.

Hvordan kjenner du igjen at du bærer for mye?

Som med fysisk overbelastning kommer den emosjonelle sjelden med et tydelig varsel. Den sniker seg innpå. Her er noen tegn på at du bærer mer av andres følelsesliv enn du har godt av. Ett eller to er nok til å stoppe opp.

• Du vet alltid hvordan alle rundt deg har det, men blir blank hvis noen spør hvordan du har det.
• Du kan ikke slappe av før alle andre har det bra — du justerer ditt eget humør etter rommet.
• Du tar på deg skyld for stemninger som egentlig ikke er dine å fikse.
• Du er sliten på en måte søvn ikke løser, fordi det ikke er kroppen, men hodet og hjertet som er fullt.
• Du kjenner andres skuffelse eller sinne fysisk, som en klump eller en uro i kroppen.
• Du har mistet kontakten med hva du selv har lyst på — det har stått nederst så lenge at signalet er blitt svakt.

Gaven har en bakside

For den samme hjernen som gjør deg så god til å kjenne andre, gjør det også lett å miste deg selv. Når du alltid er innstilt på alle andres frekvens, blir det stille rundt din egen. Du merker barnas behov før de selv vet at de har dem. Men ditt eget signal — den verkende ryggen, den tomme tanken, det stille ønsket om en time helt for deg selv — drukner i alt det andre du tar inn.

En kvinne sa det en gang så presist til meg på klinikken at jeg har husket det siden: «Jeg vet hva alle i huset trenger til enhver tid. Men hvis du spør hva jeg har lyst på til middag, aner jeg det ikke.» Det er ikke fordi hun mangler behov. Det er fordi hun har sluttet å lytte etter dem.

Jeg kjenner det igjen fra mitt eget liv. Det var en periode der jeg rett og slett ikke hadde mer å gi — jeg var svimmel og tom, og alle lyder ble for mye. Og det merkelige var dette: den samme evnen til å lese alle rundt meg, som folk var blitt så vant til å få, forsvant idet batteriet var tomt. Jeg klarte ikke lenger å fange opp og svare på alles signaler.

Vet du hva det ble lest som? Kulde. Ikke utmattelse — kulde. Folk ble såret, noen ble sure, og til slutt sluttet enkelte å invitere meg med. Men jeg var ikke kald. Jeg var tom. Og her er det jeg virkelig vil at du skal forstå: når den relasjonelle hjernen går tom, er det aller første som blir borte, nettopp det andre hadde vent seg til å få fra deg. Det er ikke et tegn på at du har sluttet å bry deg. Det er et tegn på at du har gitt for lenge, uten å fylle på selv.

Snu det rundt: det du gir deg selv, gir du videre

Så her er det jeg mest av alt vil du skal ta med deg. Du trenger ikke slå av empatien. Den er en gave, og verden trenger den. Du trenger bare å vende litt av den samme fine oppmerksomheten innover.

Du er allerede ekspert på å lese rommets frekvens — du gjør det hele dagen, uten å tenke over det. Tenk om du brukte litt av den samme evnen på din egen. Det du gir deg selv — hvile, bevegelse, et øyeblikk der noen spør hvordan du har det — forsvinner ikke inn i et sort hull. Det fyller brønnen alle rundt deg drikker av. En kropp som er sterk og uthvilt, har mer tålmodighet, mer nærvær og mer varme å gi.

Slik begynner jeg, sammen med kvinnene jeg møter:

1Sjekk din egen frekvens, like ofte som rommets

Noen ganger om dagen, still deg selv det spørsmålet du stiller alle andre: hvordan har jeg det akkurat nå, og hva trenger jeg? Bare det å spørre kobler deg på deg selv igjen.

2Skill mellom det som er ditt og det som er deres

Når du kjenner uro i kroppen, spør: er denne følelsen min, eller har jeg plukket den opp fra noen andre? Du kan bry deg dypt om noen uten å bære hele følelsen deres for dem.

3Gi kroppen et fast pusterom

Den relasjonelle hjernen roer seg når kroppen får bevege seg og hvile. Ti minutter med rolig, bevisst bevegelse hjemme er nok til å begynne — ikke for å prestere, men for å lande tilbake i deg selv.

4La barna se at broen blir tatt vare på

Barna arver mønstrene de ser, ikke ordene de hører. Når de ser at mamma også fyller sin egen brønn, lærer de at omsorg går begge veier — og at de selv også får lov til å bli tatt vare på.

Broen din bærer så mye, hver eneste dag. Den fortjener også at noen stopper opp ved den. Og den første som må stoppe opp, er deg.

— Marianne, din naprapat og mammamagetrener