Hvorfor er det så vanskelig å sette seg selv først?

Hver uke møter jeg kvinner som er helt tomme.

Ikke slitne på den vanlige måten, den man sover seg gjennom i løpet av en helg. Tomme. Svimle og kvalme. Alle lyder blir for mye — barnas stemmer, oppvaskmaskinen, telefonen som vibrerer — alt treffer som om kroppen ikke lenger har noe filter. Og innerst inne kjenner de det helt klart: de har ingenting igjen å gi.

Og vet du hva mange av dem blir kalt?

Harde, kalde.

Men de føler seg verken harde eller kalde. Det er andre som opplever dem sånn. Inni dem er det ingen hardhet — det er tomhet. Hardhet og kulde er å ikke bry seg. Disse kvinnene bryr seg så inderlig, men kroppen har rett og slett ikke mer å gå på. Det er to vidt forskjellige ting, selv om de ser helt like ut fra utsiden.

Det som gjør aller mest vondt, er ikke at de er slitne. Det er at de ikke klarer å være den mammaen de vil være. De orker ikke å følge barna opp på aktivitetene sine slik de pleide. De som så gjerne ville sittet på gulvet med barna, hjulpet til med lekser, vært til stede — de har ikke overskudd til det engang. Og det er en helt egen sorg: å se sine egne barn, vite nøyaktig hva du vil gi dem, og ikke ha noe å gi det med.

Oppi alt dette kjenner mange at de ikke strekker til for venninnene heller. De prøver å forklare seg. De prøver å sette ord på hvordan de egentlig har det. Men i stedet for å bli møtt, opplever de at folk blir sinte. At de blir sure. Og til slutt er det noen som rett og slett slutter å invitere dem med.

Jeg forteller deg ikke dette for å skremme deg. Jeg forteller det fordi det er så lett å danne seg et bilde av et annet menneske ut fra det lille vi ser. Plutselig er det hun som «aldri tar kontakt», hun som «er blitt så sur», hun som «er så streng med barna». Ingenting av det er egentlig sant. Det er bare det som blir igjen å se utenfra når et menneske ikke har mer å gi.

Og for mange kommer det en kveld der én tanke treffer hardt: dette er jo akkurat det jeg holder på å lære barna mine. At kjærlighet er å tømme seg helt. At man er verdt mest når man gir mest. At egne behov kommer sist — hvis de kommer i det hele tatt.

Jeg møter den samme historien nesten hver dag på klinikken, bare i ulike utgaver. Kanskje kjenner du deg igjen.

Hvorfor setter vi oss selv sist?

For mange av oss ligger det dypt: omsorg for andre er kjærlighet, og omsorg for oss selv er luksus. Vi har lært, ofte uten at noen sa det med ord, at en god mamma er en som stiller opp, strekker seg, er der. Og et sted på veien begynte vi å måle vår egen verdi i hvor mye vi ga bort.

Så kommer skyldfølelsen. Den lille stemmen som sier at den halvtimen du tok for deg selv, kunne vært brukt på noen andre. At du er litt egoistisk. At det får vente til det passer bedre. Legg merke til hva den stemmen egentlig gjør: den gjør et helt vanlig menneskelig behov om til noe du må forsvare.

Og så er det selve fellen. «Jeg tar det når alt annet er gjort.» Men alt annet blir aldri gjort. Det er alltid en vask til, en melding til, en ting til. Du står sist i en kø som fyller seg på like fort som du tømmer den — og derfor kommer du aldri helt frem til deg selv.

Hvordan vet du at du er i ferd med å gå tom?

Tomhet kommer sjelden som et brak. Den lister seg innpå, litt etter litt, helt til det å være sliten er blitt den nye normalen. Derfor er det så viktig å kjenne igjen tegnene tidlig — mens du fortsatt har litt å gå på. Her er de jeg ser oftest. Du trenger ikke kjenne deg igjen i alle; ett eller to er nok til å stoppe opp.

• Du sier ja på autopilot, og merker først etterpå at du verken hadde lyst eller kapasitet.
• Du er til stede i kroppen, men ikke helt til stede — hodet er allerede på neste ting som må gjøres.
• Tålmodigheten er kortere enn før. Småting velter deg på en måte de ikke pleide.
• Du gleder deg ikke til ting du vanligvis liker, eller du orker rett og slett ikke å bli med.
• Hvis noen spør hva du trenger, blir du blank. Du vet hva alle andre trenger, men ikke deg selv.
• Kroppen har begynt å si fra — ryggen som verker, søvnen som ikke gir hvile, energien som er borte før dagen har begynt.
• Du tenker ofte at du skal ta vare på deg selv «senere», når det roer seg. Men det roer seg aldri helt.

Kjente du deg igjen, vil jeg at du skal lese det som et signal, ikke en dom. Kroppen og hodet ditt prøver ikke å svikte deg. De prøver å fortelle deg noe — og spørsmålet er om vi lytter mens det fortsatt bare hviskes.

Kroppen venter ikke høflig

For en tid siden kom en kvinne til meg med en nakke som hadde låst seg fullstendig. Mens jeg jobbet, kom resten frem av seg selv. Hun kunne ikke huske sist hun hadde spist et måltid sittende, uten å gjøre tre andre ting samtidig. Da jeg spurte hvordan hun selv hadde det — ikke barna, ikke jobben, men hun — begynte hun å gråte der på benken. Ikke fordi nakken gjorde så vondt. Men fordi det var så lenge siden noen hadde spurt.

Det er dette jeg ser igjen og igjen. Ryggen som har verket lenge, men som «ikke var verdt å bry noen med». Bekkenbunnen som ikke kjennes som før, men som ble en hemmelighet i stedet for et spørsmål. Magen etter graviditet som aldri helt kom på plass. Kroppen sender små signaler lenge før den roper. Men har vi trent oss opp til å sette egne behov nederst, blir vi også veldig flinke til å overhøre dem — helt til de ikke lenger er til å overhøre. Heldigvis bærer ikke kroppen nag. Den vil bare bli brukt, beveget og sett.

Barna arver forholdet ditt til din egen kropp

Dette ser jeg igjen og igjen hos kvinnene jeg møter, og hos oss alle: barn speiler hvordan foreldrene behandler sin egen kropp. Ofte i det helt små. Vi går en tur for å få litt mosjon, og fem minutter senere tar vi bilen det vesle stykket bort til butikken — og barna lærer, uten at noe blir sagt, at bevegelse er noe man gjør litt motvillig, ikke noe som hører naturlig til en dag.

Eller vi er mest opptatt av hvordan kroppen ser ut og hva vi ikke burde ha spist — og så vokser det langsomt fram et anstrengt forhold til mat og egen kropp hos barna, uten at noen noen gang mente at det skulle skje. De plukker ikke opp ordene våre. De plukker opp holdningen bak dem.

Derfor handler dette for meg aldri om hvordan kroppen ser ut, men om hvordan den har det og hva den får til. Når barna ser en mamma som beveger seg fordi det gir henne energi, og som snakker om kroppen sin med respekt, lærer de at deres egen kropp er noe som skal brukes og tas vare på — ikke vurderes og kritiseres.

Slik snur du det — uten dårlig samvittighet

Hvis du bare tar med deg én ting herfra, så la det være dette: å sette av tid til deg selv er ikke å ta noe fra dem du er glad i. Det er det som gjør at du har noe å gi.

En kropp som er utslitt, som har vondt, som aldri får hvile eller bevegelse, har mindre å gi — ikke mer. Når du tar vare på deg selv, fyller du opp brønnen alle rundt deg drikker av. Og som vi nettopp så: du viser samtidig barna dine, uten et eneste ord, at også de får lov til det samme.

Når selve tanken er snudd, blir resten enklere enn du tror:

1Sett deg selv inn i kalenderen — på ekte

Du husker alle andres avtaler. Gi deg selv én fast avtale i uka, og behandle den like ukrenkelig som barnas trening. En avtale med deg selv er en avtale, ikke et forslag du kan forhandle bort når det blir travelt.

2Senk terskelen til det nesten føles for lite

Ti minutter hjemme er nok til å begynne. Det handler ikke om en perfekt plan, men om å kjenne kroppen igjen. Små, gjentatte skritt slår store, sjeldne løft hver eneste gang.

3Bytt ut «jeg burde» med «dette gir jeg meg selv»

Ordene vi bruker, former opplevelsen. Når egentid blir nok en ting du «burde», kjennes den som et krav. Når den blir noe du gir deg selv, kjennes den som omsorg — og da er den plutselig mye lettere å faktisk gjennomføre.

4Si hva du trenger, høyt

Folk rundt deg er ikke tankelesere, og de har vendt seg til at du klarer alt selv. Å si «jeg trenger en time for meg selv på lørdag» er ikke å være vanskelig. Det er å minne dem om at du også finnes.

5Mål det i overskudd, ikke i prestasjon

Spør deg selv etter et par uker: har jeg litt mer tålmodighet? Litt mer nærvær? Sover jeg bedre? Der ligger gevinsten — ikke på vekta, men i hvordan du har det i din egen kropp og ditt eget liv.

Du trenger ikke fortjene den tiden. Du trenger bare å begynne å ta den — før du går tom, ikke etter.

Jeg deler dette med deg fordi jeg møter det så ofte — og fordi jeg ikke vil at du skal måtte gå like langt som mange gjør før noen ser deg. Jeg vet hvor lett det er å havne i den samme fellen om og om igjen. Veien ut er ikke å gi mindre til dem du er glad i. Den er å slutte å gi fra tom tank.

For dette er det jeg sitter igjen med, både som menneske og som behandler: når du tar vare på deg selv, har du mer å gi til andre — ikke mindre. Du blir ikke en dårligere mamma av å fylle din egen brønn. Du blir en som faktisk har noe å øse av. Og det er kanskje den fineste arven du kan gi barna dine: ikke en mor som forsvant inn i alle andre, men en som viste dem at det går an å være glad i seg selv og alle rundt seg på én gang.

Så begynn med ti minutter. Begynn i dag. For din egen del — og for deres.

Klem, Marianne — din naprapat og mammamagetrener